Korpset ble til under Unionsoppløsningen i 1905 mens foreldre lå grensevakt og ventet på at svenske tropper skulle angripe. En kan lure på om dette var et fornuftig tidspunkt for å opprette en fritidsaktivitet, og det var da heller ikke foreldre som tok initiativet, men en lærer ved Sagene skole, Per Kviberg (han har senere fått en gate oppkalt etter seg - på Torshov).

Korpsets arkiver forteller lite om tiden før og under første verdenskrig. Det er imidlertid rimelig å tro at William Farre ”skolemusikkorpsenes far” var en viktig fødselshjelper. Han hadde tidligere startet skolekorpsene på Møllergata og Bolteløkka, og han spilte nok en viktig rolle også på Sagene.

Vi vet at korpsmedlemmer fikk kjøpe instrumenter rimelig på avbetaling - med stor sannsynlighet fra Farre. Han var også musikkhandler, og det er kjent at han lånte ut de store instrumentene gratis til de nystartede korpsene.

Det eldste bildet av korpset i aksjon er tatt foran Slottet i Kristiania 17. mai 1906. Musikantene er hvitkledde, og det går en herre med flosshatt ved siden av korpset.

Under første verdenskrig gikk korpset i oppløsning i likhet med de andre skolekorpsene i hovedstaden, men ble startet på nytt i 1921. Mye tyder på at tidligere medlemmer var med, for bare to år senere ble Sagene Ungdomskorps (nå Sagene janitsjarkorps) stiftet av medlemmer som var for gamle til å fortsette i skolekorpset.

Frem til andre verdenskrig ble korpset drevet av lærere ved Sagene skole, og skolens rektor var "korpsets beskytter". I de fleste av disse årene var korpsets rektor Anna Sethne, som har fått en gate oppkalt etter seg og er hedret med en statue i bydelen.

Hun var en foregangskvinne innen skole og undervisning og umulig å komme utenom når en leser skolehistorie fra denne tiden. Vi vet at hun hadde høye tanker om guttekorpset (jentene måtte vente til 1960), og hun var en god og viktig støttespiller for skolekorpset.

Ellers var den legendariske vaktmesteren Henry Olsen både instruktør og korpsleder fra mellomkrigstiden og frem til 1950-tallet. Det var derfor ikke selvsagt at foreldrene skulle drive skolekorpset den gangen, selv om det er slik nå.